Lille, vakre venn. Seks måneder har gått siden du reiste til de evige jaktmarker. Der du kan lure Gobben trill rundt, der du kan gjete kaninene våre, der du kan se ned på hva din lillesøster gjør, som du hadde så kjært. 
Sommeren er her, og savnet blir ekstra tungt. Alle de timene vi har spilt fotball i hagen, de utallige timene du har vært med hele familien i båten og fisket. En sommerferie dreide seg om deg. Du skulle være med på båttur, og reise land og strand. Sitte oppi benken der du hadde kontroll… Eller ligge ute på bauen å sole deg sammen med meg? Vi har så utallig mange gode minner. Du var oppveksten min, du var det aller kjæreste jeg hadde. Ingen kan erstatte deg. Jeg skulle virkelig gjort alt jeg kunne for å hatt deg i armene mine igjen. 

Alt minner meg om deg. Jeg husker ingen hverdag uten deg. Det var oss to, og ingen andre.

Dessverre så har det enda ikke gått opp for meg at du er vekke. Jeg føler du går i bena på meg, som du har gjort i 10 år. Jeg kommer alltid til å føle at du er med oss. 

Vi prøver å snakke om de gode minnene, men vi klarer det ikke helt enda, det ender fort i tårer  🙁

Hvil i fred, lille venn <3